Da jeg vokste opp, ble jeg neglisjert av min mor. Hun skremte meg til tider og slet med alkoholmisbruk.  Siden min mor var godt kjent, jobbet vi veldig hardt for å opprettholde fasaden som familie. Til slutt ga jeg meg selv skylden for at mammaen min drakk. Dette var delvis fordi jeg ble adoptert og ikke følte at jeg virkelig hørte hjemme i familien. Det resulterte etter hvert i ensomhet og enda verre; selvmordstanker.

Etter hvert fant jeg rom og mennesker som jeg følte meg trygg rundt. Jeg ba fagfolk om å hjelpe meg. Jeg har blant annet blitt med i en gruppe for adopterte barn, som virkelig har hjulpet meg til å møte traumene fra barndommen og lært meg å gi slipp på skyldfølelsen. Jeg bestemte meg for å bruke erfaringene mine til å skape en karriere hvor jeg skulle hjelpe barn.

Mine utfordringer

Jeg husker det var mye krangling mellom mamma og pappa i barndommen. I vår familie var det normalt at pappa dro og ble borte en stund etter kranglene – men han kom alltid tilbake igjen. En dag kom han aldri tilbake. Det var da ensomheten og en vanskelig periode begynte. Mamma mistet en ektemann, mens jeg mistet en pappa.

Mamma begynte og drikke. Først i små doser – etter hvert mer og mer. Det resulterte i at følelsene hun satt inne med fikk et utløp på en uheldig måte. Hun ble aggressiv og enkelte ganger var jeg oppriktig nervøs for om det kunne oppstå noen voldelige situasjoner i hjemmet. Jeg ble redd og hadde masse mareritt. Det resultert i at jeg begynte å holde ting skjult. Jeg undertrykte følelsene mine.

Mamma var en godt likt og anerkjent person i miljøet hun jobbet i. Kollegene hennes på teateret likte henne, og hun var en profesjonell skuespiller. Innenfor husets fire vegger var det slutt på skuespillet – barnet hennes var konstant redd. Jeg var ofte med mamma rundt på ulike turneer. Etter endt forestilling var det vanlig at hun og kollegene drakk seg full. Midt oppi alt var jeg, et lite barn. Jeg husker jeg ganske tidlig måtte følge en sjanglende mamma opp på soverommet, og etter hvert ble det en del av normalen. Spørsmålet var bare når.

Som 10-åring forsøkte jeg å ta livet mitt. Jeg var alene, som jeg pleide å være. Jeg gikk opp på kjøkkenet og hadde fått et inntrykk av at det var min feil at pappa dro og mamma hadde det trasig.

Kanskje kan mamma og pappa finne sammen om jeg forsvinner? Kanskje er det jeg som er den store feilen i det som en gang var vår lille gjeng?

Jeg plukket ut en stor og skarp kniv fra kjøkkenskuffen og holdt den hardt opp mot halsen min. Kniven ble gnidd fram og tilbake på halsen. Jeg tenkte at jeg ikke orket å leve mer. Jeg ville ikke leve mer og følte at jeg bare var til bry. Ikke ble jeg sett av noen heller. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Som 10-åring hadde jeg store utfordringer sett i sammenheng med min egen identitet. Kanskje var det spesielt utfordrende siden jeg var adoptert?

Men jeg la til slutt bort kniven. Jeg ble bekymret for mamma opp i det hele. Hvordan kom hun til å takle dette? Tenk om hun må avslutte skuespillerkarrieren sin på grunn av meg? Nok en gang ville jeg helst ikke være en byrde.

Som barn slet jeg med å føle på glede. Er det noe barn virkelig skal så er det å føle på glede, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle finne disse følelsene. «Lykke» er noe jeg ikke opplevde før jeg ble voksen. Det har vært et begrep som har vært viktig for meg de siste årene. Det var først når jeg fikk meg venner og sammenlignet hvordan de og familiene hadde det, at jeg virkelig skjønte at det var noe galt med min familie på to. Da fikk jeg ordentlig vondt inni meg. Det bygde seg opp en følelse av smerte inni meg som bare vokste og vokste – jeg ville bare brøle ut alle følelsene jeg satt på, men fikk det ikke til. Den tillærte fasaden stor sterkere enn muligheten for utløp av følelser.

Igjen kom selvmordstankene etter en lengre periode med undertrykking av følelser. Egentlig ønsket jeg bare å fortelle en person hvordan jeg hadde det. Og aller helst ville jeg fortelle mamma hvordan jeg hadde det. Men jeg turte fortsatt ikke å si noe. Og hun skulle hvert fall ikke få vite at jeg hadde forsøkt å ta livet av meg.

Det er ingen mor eller far som ønsker å høre fra sitt barn at de ikke ønsker å leve lengre.

Ofte hører man om det gode og onde som sitter på hver sin skulder. Sånn føltes det for meg også. «Du må fortelle det» kom fra den ene skuldra, mens på den andre skuldra ble jeg fortalt at «du må ikke si det, det gjør vondt verre. Mammaen din har det ille nok fra før». Til slutt følte jeg meg bare usynlig. Da kom tankene igjen om at jeg kanskje ikke behøvde å eksistere lengre. Dette varte omtrent til jeg var 20 år.

Løsningen

Da bestemte jeg meg for at jeg måtte bort. Bort fra hjembyen min Tromsø. Jeg flyttet alene til Trondheim. Og det var der jeg fikk mitt første sosiale nettverk. For første gang følte jeg at jeg fortjente lykke og jeg hadde overhodet ingen dårlig samvittighet ovenfor moren min lengre.

I starten av tiden min i Trondheim ble det mye festing. For mye festing. For mye drikking. Jeg var ikke vandt til at folk ville henge med meg, men nå sto folk på døra for å tilbringe kveldene og nettene med meg plutselig. I utgangspunktet hadde jeg vært redd for alkohol, da jeg så hvordan det vekte «et monster» i mamma. Etter hvert begynte jeg å kjenne igjen det samme «monsteret» i meg – da bestemte jeg meg for å finne en løsning som ikke kun innebar alkohol og festing.  Jeg fant tilbake til musikken, som pappa hadde introdusert meg til som barn. Musikk. Gitar. Rock. En scene for meg selv hvor folk faktisk lyttet til det jeg ville formidle. Nå var det min tur. Ikke mamma. Ikke pappa. Men Nikolai som hadde blitt nedprioritert gjennom hele barndommen. Jeg fant en mestringsarena.

Mange av tekstene jeg har skrevet handler om meg og mine opplevelser. Det å stå litt over resten av publikum og fortelle min historie gjennom musikk gir meg en frihetsfølelse.

Jeg begynte å lete etter godfølelsen. Selvtilliten hadde gått fra 0 til 100, og det resulterte i at jeg begynte å søke etter mine røtter. Det bidro til at jeg begynte å dra på et treff for adoptivbarn fra Sør-Amerika. Jeg er opprinnelige peruansk. Etter hvert ble jeg leder i denne gruppa hvor det var en medlemsmasse på omkring 300 adoptivbarn i Norge. Et nytt ansvar og en ny mestringsfølelse. Jeg jobber også på barneskole hvor jeg virkelig trives og føler jeg har noe å bidra med.

Hvis det er noen som har hatt det like fælt som meg, håper jeg at jeg kan være den personen jeg selv ikke hadde i barndommen.

Det viktigste av alt er at jeg selv har funnet meg noen personer i livet som jeg kan snakke med når ting er vanskelig. Det har gjort meg bedre rustet til å kunne være der for andre også.

Mamma gikk bort i 2015. Hun skulle operere hjertet og jeg hadde bestemt meg for å møte henne for første gang etter denne operasjonen. Dessverre tålte ikke hjertet hennes operasjonen. Jeg fant et brev hun hadde skrevet hvor hun viste sin anger for alt som hadde skjedd oppgjennom. Spesielt i den perioden hvor hun drakk mye alkohol og vi bodde sammen alene. Jeg vokste av det brevet og forståelsen har blitt større de siste årene jo mer voksen jeg har blitt. Jeg skrev et brev tilbake som jeg leste opp høyt i begravelsen hennes foran en fullsatt kirke. Mamma er med meg, og vår relasjon har til slutt gitt meg en indre styrke. Alt skjer av en grunn, og ting tar tid å bearbeide. Opplevelsene blir med deg resten av livet, de går ikke bort.

Men man kan etter hvert bytte ut tunge steiner med lettere bagasje i sekken sin. Man må bare finne sin plass for mestring.