Jeg har eller er ikke en fasit, er politiker, leder i en organisasjon eller snakker på vegne av alle skeive. Men jeg kan svare fra et personlig ståsted. Som menneske. Som komiker. Og som homofil.
Viktigheten av pride
Pride er en tid for samhold, synlighet og feiring av retten til å være seg selv, og det har blitt en viktig årlig begivenhet som fremmer likestilling og aksept i det norske samfunnet.
Jeg har heldigvis vokst opp i et hjem der det var aksept og kjærlighet. Jeg visste at jeg var trygg så lenge jeg kom meg hjem. Og jeg hadde gode venner rundt meg som gjorde at jeg følte meg elsket. Mamma fortalte meg at hun mente at dersom jeg visste at jeg var elsket og trygg hjemme ville jeg også være bedre rustet til å takle motstand der ute. Og det har hun hatt helt rett i. Jeg har ikke nødvendigvis et behov for å feire min egen seksuelle identitet. Men jeg har behov for å ha lov til å ha en.
Pride er viktig for alle som ønsker å ha retten til å elske den de vil. Det gjelder ikke bare skeive men også alle kvinner rundt om i verden. Det er ikke alle steder der kvinner kan velge hvem de ønsker å gifte seg med. Eller skille seg ifra for den saks skyld.
Pride er først og fremst en politisk markering. Som etter mange dager med markeringer, debatter og appeller ender opp med en parade. Den er avslutningen. Jeg tror mange fortsatt ikke vet det og tror paraden er hele festen. Det hadde jo kanskje hjulpet litt om man faktisk lærte noe om kampen for skeives rettigheter i skolen. Så hadde folk også forstått viktigheten av Pride. Nå må man liksom oppsøke informasjon på eget initiativ. Det er også fascinerende hvor anspente folk blir av bare overkropper under Pride. Og jeg har alltid lurt på om de reagerer på samme måte når de er på stranda eller i en av byens parker om sommeren. Og når man faktisk deltar på Pride markeringer tror jeg man vil bli skuffet over hvor lite nakenhet det faktisk er.
Jeg mener at dersom halvnakne kropper provoserer såpass mye, ja da burde vi i så fall være mer nakne. Dessverre tror jeg ikke det er nakenhet som er problemet. Men frykt og mangel på kunnskap.
Pride-markeringen er også viktig fordi vi snakker om rettigheter som ikke bare” er der» . Min frihet er kjempet frem og på ingen måte et medfødt privilegium. Og som vi ser på svært nærliggende land kan de også bli tatt ifra meg. Så jeg tar på ingen måte sjansen på å legge meg ned å hvile på lauvbærne. Jeg tror ikke folk skjønner hvordan det er å føle på utrygghet rundt sin egen frihet før de står i fare for å miste den. Eller hvordan det føles ut å vokse opp med at de voksne rundt deg diskuterer om hvorvidt du fortjener å ha de samme rettighetene som andre. Det setter spor.
Jeg har personlig opplevd en økning av hets i innboksen etter masseskytingen i Oslo. Og min trygghetsfølelse har fått seg en kraftig smell. Men jeg kan jo ikke la den ta overhånd. Jeg vil heller gå ned med flagget til topps. Og jeg har på en måte ikke noe annet valg. Jeg må jo være meg.
Jeg tror vi trenger mer opplysning om hva Pride er og hvorfor det er på flere arenaer. Jeg håper å se flere skeive mennesker på flere arenaer i samfunnet. Skape mer mangfold, mer representasjon.
Jeg ønsker de samme rettighetene som andre uten at det stadig skal opp til diskusjon om hvorvidt jeg fortjener å ha det. Jeg ønsker å kunne dra på ferie hvor jeg vil uten å måtte sjekke om hvorvidt det er straffbart eller dødsstraff for å være meg der. Jeg ønsker å kunne leie den jeg elsker i hånda uten å måtte tenke over hvor jeg er og om det er trygt. Jeg ønsker å kunne delta på en politisk markering uten å være redd for at noen har tenkt å skyte på oss. Jeg håper at jeg kanskje en dag kan senke skuldrene og puste ut. Eller jeg kan håpe at generasjonen etter oss kanskje har det litt lettere. Jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan.
Rent samfunnsnyttig er det jo en positiv ting at folk flest er i stand til å jobbe, betale skatt, være mentalt friske og ikke ta selvmord eller bli en utgift for helsevesenet. Uavhengig av legning og kjønn. Så det gangner jo alle at de fleste av oss at vi alle er i stand til å prestere det beste og bidra til samfunnet vårt.
Tenk om pride en dag faktisk kunne bare vært en markering i form av en feiring. Det hadde vært fint. Dessverre tror jeg heller det motsatte. Jeg tror vi er i ferd med å måtte kjempe hardere enn vi har måttet på lenge. Det fine er, når man ser på det mer historiske bildet, så går det fremover. Når man ser på avkriminalisering og ekteskapslov. Jeg kan ikke bli arrestert lengre på grunn av at jeg elsker en annen mann. Og det er jo en fin ting. Samtidig så er det fortsatt mye igjen å gjøre når det kommer til holdninger rundt om. Når vi ser på statistikker om mental helse og fysisk helse blant skeive er det fortsatt en stor jobb igjen. Og vi har lang vei å gå når det kommer til skeives rettigheter som foreldre og det er lang vei å gå når vi ser på rettigheter for transpersoner.
Skeive og mental helse
I følge rådet for psykisk helse er skeive per i dag i utgangspunktet overrepresentert på en rekke negative statistikker som omhandler psykisk helse. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt) har generelt dårligere livskvalitet enn den generelle befolkningen.
Depresjon og angst, lav tilfredshet med psykisk helse, selvmordstanker og selvmordsforsøk er betraktelig høyere blant lhbt-personer enn blant hetero- og cisbefolkningen. Hele 54% av unge mellom 18-24 oppgir at de er misfornøyde med egen psykisk helse.
Det har satt spor at jeg har vokst opp med at mine rettigheter er oppe til diskusjon. Jeg har måttet jobbe hardt for å føle at jeg er verdifull. Og det kan fortsatt komme og gå litt. Jeg synes det er vanskelig når jeg mottar så mye hets i perioder fordi det sakte men sikkert gjør at jeg blir litt utrygg.
Heldigvis får jeg mest kjærlighet. Og jeg tror faktisk at det er mest av det der ute. Men jeg skal innrømme at skytingen i Oslo har gjort noe med meg. Det har gitt meg en følelse av maktesløshet, oppgitthet og tristhet. Men jeg finner en enorm styrke i samholdet med andre skeive. Og det er sånn jeg også bygger opp trygghetsfølelsen igjen. Det tar nok litt tid bare. Også er det viktig at jeg sier det til de rundt meg når jeg har det vanskelig. Ikke isolerer meg eller prøver å bære det alene.
Det høres sikkert klisjefylt ut. Men det er jo sånn at ting som føles store og vanskelige ofte blir halvert og lettere å håndtere dersom vi deler dem med noen. Og det har jeg satt min lit til ett hundre prosent.
Mange ganger i løpet av et helt liv har jeg blitt diskriminert eller møtt fordommer på grunn av min seksuelle identitet. Jeg har blitt ropt skjellsord etter. Dyttet. Fryst ut. Spyttet på. Fått drapstrusler. Jevn strøm av trakassering i innboks på sosiale medier.
Hvordan håndterer jeg det? Jeg prøver å fokusere på at veldig sinte mennesker også er veldig sårbare. Og ofte også sårede. Og jeg kan relatere til det å ikke føle seg sett eller hørt. Og at de selv antageligvis har måttet forholde seg til ganske trange rammer og kjønnsnormer som de har prøvd å etterstrebe et helt liv. Også kommer jeg der plutselig, som kastet alle de reglene til sides og sa pøh. Jeg forstår at det kan provosere. Og jeg prøver å si til dem at de også fortjener friheten til å være den de er, at de også fortjener å bli hørt og sett og kjenne på kjærlighet og aksept.
Men det er ikke alle dager jeg er like sterk. Noen dager faller jeg i gråt. Blir liten og redd. Og det er også helt i orden. Da finner jeg styrke i venner og familie.
Heldigvis har det norske samfunnet utviklet seg i riktig retning. Sakte men sikkert er det mer frihet og mer aksept i det store bildet. Men jeg tar det ikke for gitt. Også handler det om solidaritet også. Det er vondt å se mine brødre og søstre rundt om i verden miste sin frihet eller at de må leve i skjul eller på flukt. Ingen er fri før alle er fri.
Jeg får daglig spørsmål i innboksen om skeiv tematikk. Iblant er det overveldende fordi det føles litt som at det blir mitt ansvar å lære opp alle sammen, og dersom jeg ikke gjør det så er det jeg som er slem. Og det er ikke alle dager jeg har overskudd til å svare alle. Men jeg gjør så godt jeg kan. Noen ganger virker det litt som folk glemmer at jeg egentlig bare er komiker. Og kanskje først og fremst et menneske. Noen dager føles det som jeg bare er en vandrende kampsak. Og det trenger man jo litt ferie ifra. Bare trekke pusten om ikke annet.
Dersom man ønsker mer informasjon om det å være skeiv finnes det jo mye informasjon å hente der ute. Av både dokumentarer og populær-kultur i form av bøker og filmer. Men da må man kanskje også aktivt søke det opp. Eventuelt snakke med noen som er skeive.
Uten at det handler om det skeive. Spør meg om hva vi har til felles. Om hvem jeg er som menneske. Ikke fokuser så på at vi er forskjellige, men heller hvor like vi er.
