André levde livet som fotballproff, noe mange ser på som et slags drømmeliv. Det som tilsynelatende ser ut som drømmen, kan i realiteten være et mareritt bak fasaden. André prøvde å ta selvmord, og her er hans historie.
«Prestasjonspresset i toppfotballen gikk så hardt utover min mentale helse at jeg til slutt prøvde å ta livet mitt».
André Sødlund, 26.
Jeg hadde en bra oppvekst. Det var aldri noe der som kunne tilsi at jeg skulle begynne å slite med mørke tanker. Foreldrene mine backet og støttet meg hele veien. Som 6-åring begynte fotballen å rulle, André var et barnetalent. Å være et barnetalent er en tung byrde som ofte undervurderes. Å få et favorittstempel på seg i ung alder, som barn, er utgangspunkt for å skape et enormt eksternt press i årene som kommer. Det fikk André kjenne på, og det utviklet seg i verst mulig retning.
Jeg fikk mye press tidlig. Forventningspresset kom allerede når jeg var 11-12 år. Foreldre prater, du har trenere som mener noe. Som barn vil du bare ha det gøy. Du ber ikke om at noen skal skrive Facebook-status om hvor bra man er eller mene noe. Jeg stod i det.
Fordi jeg spilte for gøy, tok jeg også en mulighet jeg fikk som 15-åring. Jeg signerte en kontakt med den engelske klubben Bolton, og var ett stort steg nærmere en proffkarriere i England. Det ble lovet ting, og jeg trodde jeg kun trengte fotball for å ha det gøy.
Det var et sjokk når savnet kom. Jeg stod der alene. Jeg savnet venner, familie og trygge rammer. Jeg ville dra hjem flere ganger, men jeg var under kontrakt og kunne ikke. Etter 2 år returnerte jeg til Norge. Jeg var lei fotball generelt. Det var her jeg kjente den første depresjonen begynte å komme. I tillegg snakket folk og skulle mene ting. Det ble en «komme hjem med halen mellom beina» greie, så når jeg var 16 år skrev jeg et innlegg på Facebook fordi jeg følte jeg måtte forsvare meg ovenfor voksne mennesker. I tillegg har man alltid det presset hengende over seg. Alle vil bli fotballproffer, men de fleste forstår ikke hva det medfører utenfor banen og hva som ligger bak. Og som sagt var jeg lei. Jeg stod på banen og fikk ikke til noe på trening. Jeg følte meg helt fjern. Jeg var alt for mye i eget hode og begynte å miste identiteten min.
«Hvem er jeg uten fotball?»
Et halvt år senere, i 2014, kom uttaket til G18 landslaget. Mestring og identiteten kom tilbake, men prestasjonspresset bestod.
«Redselen for å ikke bli tatt ut var større enn gleden over å bli tatt ut.»
André om landslagsuttak.
Likevel, fra 2014 til 2017 gikk egentlig alt ganske greit. Jeg debuterte i Eliteserien, fikk mye spilletid og mange kamper og spilte bra. Jeg var hjemme i Sandefjord. Etter en god 17/18 sesong byttet jeg til Odd.
Helt ærlig:
Jeg byttet ikke klubb fordi jeg ville. Jeg byttet fordi andre folk styrte meg. Jeg følte meg bare som en brikke, og andre mennesker tok avgjørelsene mine. Ingen spurte meg hva jeg ville og følte oppi det hele, men sa heller «dette er riktig, gjør dette». Etter overgangen begynte ting å gå nedover. I tillegg fikk moren min kreft. Det ble veldig mye. Prestasjonspresset ble hengende over meg, og jeg fikk angst og depresjoner. Det ble så mye at jeg til slutt prøvde å ta livet mitt. Det skjedde på ferie i 2018, med min daværende kjæreste. Hun fant meg, og jeg er evig takknemlig for det, og for at jeg fikk en ny sjanse.
Det ble alt for mye greier. Prestasjonspress, angst, depresjon, mamma som fikk kreft. Det ble som en stor grøt i hodet. Jeg visste ikke hvem jeg skulle prate med eller hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg betydningsløs i alle deler av livet, på og utenfor banen.
Selvmordsforsøk
Jeg forstod jo at jeg hadde en familie og mennesker som var glad i meg. Jeg hadde likevel tenkt tanken om selvmord en periode, og jeg skrev notater på telefonen til mamma og pappa i tilfellet det skulle skje. Nå i etterkant ser jeg jo hvor ille det er. Men tanken på selvmord var det eneste som fikk meg til å føle noe.
Folk tror de har en idé av hvordan en person som skal ta livet sitt ser ut. Men det stemmer jo ikke i det hele tatt. Selvmord er noe som skjer uavhengig av hvordan man ser ut, status, økonomi eller familiesituasjon: Det fins ingen mal eller fasit på en person som skal ta livet sitt.
Det er nettopp derfor det alltid er et like stort sjokk, og det som gjør det til en så stor utfordring i samfunnet.
Foto: Trond Teigen, NTB. Bildet er hentet fra NRK saken https://www.nrk.no/sport/xl/levde-drommelivet-_-men-bak-fasaden-raknet-alt-1.16297401
Åpenhet rundt selvmordsforsøket
Jeg spilte på lag med to av mine beste kompiser i Odd. Vi var på treningsleir på La Manga, rundt to måneder etter jeg hadde forsøkt å ta liveyæt mitt. Ingen visste om det. I bilen fortale jeg gutta om det. Jeg tror ikke jeg forstod hvor alvorlig og seriøst det var, før jeg så reaksjonene deres. De var helt i sjokk. Nettopp fordi ingen kunne se det på meg. Jeg hadde alltid på en maske, skrudde på en fasade, var en klovn og han som var mest glad på trening, slik at ingen kunne se hvordan jeg egentlig hadde det. Men i den bilen forstod jeg det.
Dagen etter bilen med gutta ble jeg innkalt til møte med treneren om mine sportslige prestasjoner. Jeg gikk inn der og begynte med den klassiske, overfladiske fasade-praten, «jeg skal bli bedre» og bla bla bla. Så knakk jeg fullstendig sammen og fortalte det til han. Han ble sjokka, men visste heller ikke hva han skulle gjøre.
Hvor er de treneren kan prate med når han plutselig har en utøver med selvmordsforsøk og selvmordstanker?
I og med at han ikke hadde noe verktøy eller kompetanse rundt seg til å ta tak i det, ble løsningen hans at han ga meg mer «slækk» og friere tøyler på trening. Men jeg fikk heller ikke spille mer. Jeg trente og levde som alle andre, men ingen tok tak i det jeg nettopp hadde fortalt. Det er problemet med toppfotball.
“Istedenfor å bruke ressurser på noen som kan ivareta spillernes mentale helse, og hjelper en spiller som sliter, kjøper man heller en ny spiller. Bruk og kast.“
André om problemene med dagens toppfotball.
Jeg fortsatte å spille i Eliteserien i over 3 år til etter selvmordsforsøket. Men på et punkt slet jeg så mye med depresjoner og angst at det ikke var verdt det mer. Jeg bestemte meg for å legge skoene på hylla. Det var den beste dagen i livet mitt.
Nå i etterkant skulle jeg jo ønske jeg tok tak i ting tidligere. Jeg skulle ønske jeg hadde pratet med noen om det. Om presset, angsten og depresjonen. At det skulle gå så langt som et selvmordsforsøk, er skremmende å se tilbake på.
Men jeg vil hjelpe andre til å unngå de samme smellene jeg fikk. Derfor forteller jeg min historie. Jeg har fått mange meldinger fra fotballspillere og andre som har de samme utfordringene. Det er dårlig at det ikke finnes noen i idretten og klubbene som tar tak i det.
Jeg jobber til daglig med unge spillere som trener, og de kommer bort og forteller meg ting som er vanskelig eller som de sliter med.
Dette har åpenheten til André æren for. Terskelen er lav for å ta kontakt etter han adresserte så vanskelige og tabubelagte tema. Problemer og utfordringer kan fanges opp tidlig, og kan bearbeides og løses.
Foto: Vegard Wivestad Grøtt, Bildbyrån Norway.
Etterord fra BROR:
Vi er utrolig takknemlige for at André deler historien sin så åpen, brutal og ærlig. Han er et stort forbilde, og det han har gjort utenfor banen, er større enn enhver prestasjon man kan oppnå på banen. Din historie er viktig. Din historie redder liv. Takk for at vi får fortelle den, og takk for den du er.
Som André sier, finnes det ingen fasit på hvordan en person som tar livet sitt ser ut. Bak vitser, smil og fasade kan alle slite. Ta vare på de rundt deg, og ta vare på livet du har fått.
Sliter du med selvmordstanker?
Ved livstruende situasjoner som gjelder psykisk helse og selvmordstanker, ring medisinsk nødnummer 113. Ring heller medisinsk nødnummer én gang for mye enn én gang for lite. 113 er åpent døgnet rundt. Du kan også ringe Mental Helses hjelpetelefon, 116 123.
Kilde: http://www.mentalhelse.no
