Mads Hansen – prestasjonspress, skam og andre følelser

Mads Hansen. Programleder. Tidligere fotballspiller. Artist. Forfatter. Offentlig debattant. 500 000 følgere på Instagram. I denne artikkelen kunne vi tatt for oss mangt et tema, men vi skal hovedsakelig sette søkelys på psykisk helse i toppidretten. Et undersnakket tema som vi har tatt for oss tidligere også.

I starten av denne artikkelen vil vi understreke at det tas utgangspunkt i en av podcast-episodene til Erik Follestad hvor Mads Hansen er gjest. Han er en travel mann, men har gitt oss tillatelse til å sitere han fra noe av det han prater om i denne episoden. Episoden kan dere høre her.

OPPVEKST OG UNGDOMSTID

Mads beskriver oppveksten sin som trygg og god. Som enebarn fikk han masse oppmerksomhet. Var man god i fotball var man automatisk populær og der hadde han et fortrinn. Var man ikke god i fotball betydde det ingenting hvor kul man var ellers – da var man ute av det gode selskap. Alt dreide seg om fotballferdighetene til gutta på skolen.

Jeg har aldri kjent på følelsen av å bli valgt sist når man skulle dele opp i lag. Jeg var som regel den som valgte. Jeg tenker på det nå hvordan det må ha vært for de som sto igjen sist hvert bidige friminutt. Hvor vondt det må ha vært. Spesielt den aller siste som sto igjen som ingen ville ha og som ofte endte på motsatt lag av de som skulle velge. Så utrolig dårlig gjort og for en forferdelig følelse det må ha vært for vedkommende. Jeg forventer nesten at det ikke løses slik lengre.

Som ungdom var han relativt sent utviklet. De andre ble fort mye større enn han og kom i stemmeskiftet før han. Kropp var flaut i den alderen der – det kan vi fleste kjenne oss igjen i. Det var den store elefanten i rommet i ungdomstiden. Man følte at alle tenkte på DEG, og alle kun SÅ på DEG.

Hadde bare en av de gutta på den tiden snakket åpent om kropp, hadde vi trolig ledd og vært mer ærlige og åpne alle sammen.

Mads ble spurt om det er noen enkelte situasjoner han husket godt fra ungdomstiden. Han tar oss med inn i en historie om han og to gode kompiser. De var jevnbyrdige og han ene kameraten hadde kommet bort til han andre kameraten og fortalt at læreren hadde fortalte følgende: «Du må ikke gjøre sånn, fordi Mads ender opp med å gjøre akkurat det samme som deg hele tiden.» Mads fikk vite om det. Det satte en skikkelig støkk i han og bidro trolig til at han siden den gang har blitt en mann som ikke liker å følge strømmen. Han vil ikke være en etterdilter som hermet etter folk.

Jeg tenker ikke over at jeg alltid skal gå motsatt av strømmen. Men jeg vil i hvert fall ikke være sist ute med ting eller gjøre som alle andre. Et eksempel på det var når iPhone kom, da var jeg for sent ute og valgte omtrent alt annet. Men nå har jeg iPhone. Jeg vil være tidlig ute i adapsjonsprosessen. Jeg vil ikke være en etterdilter. Jeg synes det er gøy å være først ute med noe, og kjipt å være sent ute med noe.

MENTAL HELSE I IDRETTEN

Mads forteller at han opplevde en del psykisk press i idretten når han var proff fotballspiller. Presset kom ikke fra ytre faktorer – det spilte ingen rolle om det var få eller fullt på tribunen. Han var sin egen verste fiende.

Den psykiske belastningen ved å spille fotball var det jeg selv som kunne for. Jeg satte ekstremt høye krav til meg selv. For meg betydde fotballen så mye at det preget hele sinnsstemningen min. Jeg klarte å tenke rasjonelt; jeg hadde en god jobb ved siden av, jeg hadde venner, familie og alt var fint. Likevel betydde fotballen så mye.

Dagen etter en dårlig match var det en drøss av tanker som strømmet gjennom hodet til Mads. Ryker jeg ut av laget? Hva ble børskarakteren? Hva sa bekjente? Hva sa kompiser? Hva sa kolleger? Er det sant at Mads er så rævva? En sterk følelse av skam og flauhet hånd i hånd. Frykten for å være dårlig ble i enkelte perioder større enn viljen til å være god. Da har man startet i feil ende. Det eneste man da gikk og tenkte på var å ikke gjøre feil, istedenfor å fokusere på hva man kunne utrette positivt.

Det var mitt miljø – mine kolleger, mine medspillere og mine trenere. Hvis jeg var dårlig, var det mørke skyer. Alt handlet om fotball. Var jeg dårlig på søndag følte jeg meg dårlig flere dager i etterkant. Da slet jeg med å se medspillerne mine i øynene dagen etter match. Selv om alt annet i livet var flott. Slitsomt!

Foto: Mjøndalen IF.

I episoden blir det videre reflektert over hvordan en trener kan ivareta omkring 20 spillere i troppen samtidig. Ikke bare er det 20 ulike spillere, det er 20 ulike individer også som har et behov for å møtes på ulike måter. Man kan ikke behandle alle likt. Mads utbroderte videre:

Jeg trengte aldri et spark i ræva. Jeg gjorde alltid så godt jeg kunne og ga alltid hundre prosent. Noen spillere trenger et spark i ræva, mens andre igjen trenger et klapp på skuldra for å senke presset på vedkommende. Det tror jeg mange spillere trenger. Noen trenere er gode på nettopp det. Andre ikke. Min trener i Mjøndalen var god på det, men likevel bør det fokuseres mer på i toppidrett generelt. Den frykten for å sitte i garderoben å ha det vondt etter en match ville jeg ikke ha. Søndagskampen var styggen på ryggen i to døgn i forkant for min del, hver helg i 15 år. Første helga etter at jeg la opp var enormt befriende.

Alle er enige om at det både er uunngåelig og lærerikt å gjøre feil. Likevel tar frykten for å gjøre feil strupetak på manges karriere. Og denne frykten er slu. Den har bremset mange oppgjennom, og har forhindret mange i å oppnå maksimalt potensiale i ulike sammenhenger.  Mads forklarte også at han trodde at karrieren hans hadde sett mye bedre ut om han evnet å gi litt mer faen. Det var ikke rom for å feile – men han vet ikke om det var han selv om stengte det rommet eller lederne rundt.

Tidligere undersøkelser fra NISO viser at rundt 30 prosent av mannlige profesjonelle fotballspillere ikke har tilbud om psykolog, mentaltrener eller liknende gjennom sin klubb.

Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon

ÅPENHET OG KOMMUNIKASJON

Mads forklarte at han ikke hadde snakket med noen om disse utfordringene i løpet av karrieren. Verken med lagkameratene, trenerne, samboeren eller noen andre i familien. Første gangen han snakket åpent og ærlig om det var i sin egen bok.

Det handler mye om følelsen av flauhet. I et idrettsmiljø føler man at man viser en slags mental svakhet om man er åpen og ærlig om slike utfordringer. Man skulle ikke være åpne om at man var redd for å mislyktes. Det meste dreide seg om taktikk og overfladisk prat om selvtillit. God eller dårlig selvtillit. Svart eller hvitt. Den frykten ble aldri snakket om. Ingen snakket om det.

Fotball og flere andre idretter er ofte forbundet med maskulinitet og stereotypiske ideer om styrke og mot. Dette kan føre til at fotballspillere føler seg presset for å opprettholde et tøft og macho image, både på og utenfor banen. Dette kan være mentalt og emosjonelt belastende over tid, og kan føre til at spillere undertrykker eller skjuler følelser og sårbarheter for å opprettholde dette image. Mange idrettsutøvere kan føle seg stigmatisert eller flau over å snakke om mentale helseproblemer, da det kan oppfattes som svakhet. Dessverre bidrar dette til at mange ikke velger å kommunisere ut at de har utfordringer og velger heller ikke å søke hjelp.

Mads (og Erik Follestad) snakket videre i episoden om at det sjeldent var rom for å feile. Problemet dreide seg i hovedsak om at toppidrett måltes i resultater. Man kan ikke feile gang på gang. Det vil alltid være et press på både spillere, trenere og ledere i en idrettsklubb som er en del av toppidretten. Mads forklarte at man da ofte valgte å være stille om mentale utfordringer fordi man visste at svaret tilbake trolig var dette:

Det er faktisk toppidrett – og dette må du tåle for å være en del av det. Jeg tør å påstå at denne mentaliteten er med på å svekke prestasjonen til mange spillere. Spesielt overraskende er det når den strofen kommer fra mennesker i roller som skal bidra til at vi spillere skulle prestere bra. Det virket mot sin hensikt.

Som profesjonell fotballspiller er det høye forventninger til å prestere på sitt beste på banen, og dette kan føre til et betydelig press og konkurranse. Spillere kan føle seg presset for å levere gode resultater og oppleve stress og angst hvis de ikke oppfyller disse forventningene. Dette kan igjen påvirke den mentale helsen og føre til utfordringer. Det er derfor viktig å sørge for at profesjonelle fotballspillere får riktig støtte og ressurser for å håndtere dette presset og ta vare på sin mentale helse.

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle skrive om disse utfordringene i boka. Kanskje ville det være rart for mine nærmeste å lese om det i en bok istedenfor å høre det personlig fra meg? Jeg syntes også det var litt flaut. Det å vise svakhet kommer det egentlig alltid noe positivt ut av, likevel skal man alltid forsøke å opptre tøff og upåvirkelig. Jeg tror faktisk disse følelsene er gjenkjennbare uavhengig av hvilket nivå du spiller fotball på. En spiller i norsk 3.divisjon kan kjenne på de samme følelsene som en spiller i Premier League. I hvert fall så lenge man vil alt i idretten sin. Det vil i alle situasjoner være gunstig å snakke om hvordan man er og hvordan man har det.

Generelt, uavhengig av hva man holder på med, det være seg idrett eller annen idrett, tror jeg det gagner absolutt alle om ønsker om å gjøre noe bra er større enn frykten for å gjøre noe feil. Da tør man å skape, slippe seg løs og bidra positivt. Kanskje kan man si at jo større rom det er for å gjøre feil, jo mindre feil gjøres det?

Jeg har aldri angret på at jeg la opp med fotballen – er ikke det merkelig med tanke på hvor viktig den var for meg i barne- og ungdomsårene? Jeg har blitt mye friere mentalt etter at jeg la opp – et mentalt overskudd jeg ikke hadde i karrieren min.

Kommentar fra BROR: Blant mange dårlige forbilder i sosiale medier, skiller Mads Hansen seg ut. Vi setter pris på deg og håper du fortsetter den gode og viktige jobben du gjør. Takk!