Opprøret hadde startet og han skulle stå vakt utenfor presidentboligen i Pristina i Kosovo. Men magen slo seg vrang – en mageinfeksjon som fikk varige konsekvenser i mange år etterpå. Steinar Vikholt tar oss tilbake til 2004. Da han var geværsoldat og vognfører i den norske innsatsstyrken KFOR i Kosovo. Over flere dager hadde situasjonen blitt mer og mer urolig i Kosovo. Noen barn hadde blitt druknet og det var det som bidro til starten på et voldsomt opprør. Norwegian Task Force, som Steinar Vikholt var en del av i 2003/04 gikk i høy beredskap. Han skulle ut på vaktpost utenfor presidentboligen i Pristina, men noe virket å være galt. Magen slo seg helt vrang.
–Jeg husker at jeg var redd for å si til lagføreren min at jeg ikke klarte å stå der. At vi måtte finne en løsning på grunn av at jeg hadde en mage som var helt vrang. Det var veldig flaut. Oppdraget vårt var å bidra til problemløsningen, men i situasjonen følte jeg meg som en som skapte problemer, istedenfor å bidra positivt. Man kan ikke bare stoppe en pågående krise for at en av vaktene konstant må på do.
Steinar får gjentatte panikkanfall og blir til slutt kjørt tilbake til leir i en MB (militærbil). På vei tilbake henger han ut bilvinduet for å få nok luft. Han er svimmel, svett, og hele verden snurrer rundt han. Hele situasjonen føles traumatisk – et traume som følger han lenge fremover.
Steinar blir sendt på isolat i frykt for smitte blant resten av soldatene. Han sitter der alene i flere dager mens kameratene han har bodd, spist, sovet og trent med i nesten to år, stod i skuddlinjen mellom albanerne og serberne.
– Det var noen ekstremt kjipe dager – jeg hadde ingen oversiktsbilde. Mens jeg satt alene på rommet hørte jeg sirener, skrik, våpen og alt av lyder som hører med i en krig. Masse skjedde uten at jeg fikk være med. Masse skjedde uten at jeg fikk informasjon om tingenes tilstand. Jeg følte meg totalt hjelpeløs. Tragikomisk nok lå jeg på isolat og så på Friends for å flytte fokuset bort, mens kameratene mine var ute i det jeg i etterkant fikk vite var store og voldsomme opptøyer. Det føltes som at jeg hadde sviktet de som stod meg nær, og at jeg ikke fikk brukt min kompetanse.
Etter noen dager på isolat ble friskmeldt og kunne bidra på sykestua. I hovedsak hjalp han skadde soldater som kom tilbake fra opptøyene. Som infanterist var ikke dette oppgaver Steinar hverken var kjent med eller satt til i hovedsak, men det føltes mer meningsfullt enn å sitte alene på isolat. Etter hvert fikk han mer oppgaver knyttet opp mot vakthold. Når han kom ut på vaktposten merket han at det var et vaktlag som ikke hadde erfaring med det å stå vakt. Da først skjønte han alvoret av opptøyene. De som egentlig var satt til å stå vakt var ute i strid. Han hadde kompetanse innen vakt og sikring, og følte seg nyttig for å opprettholde et godt vakthold. Når han tenker tilbake på det nå er det vanskelig å knytte disse situasjonene opp mot tid og sted.
GJENSYNET
Det neste han husker er at han får beskjed om at kameratene hans i opptøyene skulle komme en snartur tilbake til leir. Han begynte å grue seg.
–Hva har de opplevd? Hva tenker de om meg nå egentlig? Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Det var en forferdelig posisjon å stå i – samtidig visste jeg at de hadde opplevd mye tragiske hendelser i løpet av opptøyene. Uten meg.
Dørene åpnes. Kameratene stiger ut av kjøretøyet. Steinar stiller seg til disposisjon med en gang – vil bidra med alt som kan gjøre tilbakekomsten enklere for kameratene sine. De som kom tilbake var slitne og preget. De må først og fremst regruppere, få oversikt over utstyr og lade opp til et nytt oppdrag. Det var hverken rom eller tid for å tilfredsstille Steinars behov for informasjon, forklaring og unnskyldning. Den følelsen av å ikke vite hva de tenkte om han bidro til bekymringer og krisemaksimering. Han fikk heller ikke vært med i debrief i etterkant av oppdragene – kun de som var med i oppdragene deltok på disse. Befalet forsøkte å ta en prat med Steinar i etterkant, men det ble ikke en god prat mellom to gutter tidlig i 20-årene.
Steinar var igjen alene i leir uten kameratene sine. Ting roet seg i leiren – men magen hans roet seg ikke. Han ble bekymret for å ikke være i nærheten av toalettet. Det hadde satt seg en redsel i han. Fysisk mageproblemer, uten å vite den dag i dag hva det egentlig var. Etter hvert utviklet han en frykt for frykten. Han ble tatt ut av ordinær tjeneste, og han fikk heller ansvar til å lukke ned leiren sammen med andre. Han var ikke lenger infanterist og geværsoldat. Han fikk i oppdrag å selge utstyr til lokalbefolkningen. Han begynte å lete etter noe meningsfullt – de samlet alt sanitetsutstyr som de i praksis ga bort til de lokale sykehusene.
HJEMREISEN
Etter hvert begynte hjemreise å nærme seg. Steinar grudde seg helt ekstremt. I en periode hadde han ikke turt å gå utenfor leiren en gang – nå skulle han hjem til Norge. Et land og et område som i utgangspunktet var veldig mye tryggere enn Kosovo var på den tiden. Det var ikke tilværelsen hjemme i Norge han hovedsakelig grudde seg til – det var hjemreisen. I utgangspunktet tok soldater flytypen Hercules hjem. Men mageproblemene til Steinar og toalettmulighetene på et Hercules-fly var ikke forenlig, så han ønsket seg en hjemreises sivilt på et vanlig rutefly. Det ble innvilget.
–Jeg satt våken hele natta før hjemreise og hadde kontinuerlige panikkanfall gjennom hele hjemreisen. For å være ærlig husker jeg omtrent ingenting av selve hjemturen og de første dagene hjemme i Norge.
Etter hjemkomst fikk han muligheten til å være med på en debrief etter utenlandsoppdraget. Det takket han nei til – der og da hadde han ikke et ønske om det. Han ville bare hjem og legge alt bak seg. Han angrer på dette den dag i dag – han burde blitt tvunget til å være med. Kanskje kunne dette bidratt til at utfordringene ikke hadde blitt værende i han i så mange år i etterpå?
ERKJENNELSEN
Etter hvert begynte han å stable seg på beina igjen. Livet begynte å gi mening. Han bodde hos besteforeldrene i Horten, men slet med å komme seg ut av huset. Det bidro til at han fokuserte mye på PC – det resulterte i at han utviklet en del digitale ferdigheter. Han bygde opp PCer, tilegnet seg kunnskap om bredbånd og internett og interesserte seg veldig for bilderedigeringsprogrammet PhotoShop. Han begynte å lage og redigere bilder. Bildene symboliserte hvordan han hadde det mentalt. Dette ble hans friplass hvor han kunne uttrykke følelsene sine kunstnerisk.
Plutselig begynte han å ta del i det sosiale livet igjen – over nett. Han fikk tilbudet om en frivillig stilling på et nettsted med mye fokus på digitalt arbeid. Da begynte livet å gi mening igjen. Han begynte å skrive om hvordan han hadde det anonymt på noen av nettstedene han var aktiv innen. Han forsøkt stadig å få utløp for de bekymringene og tankene han satt med i etterkant av tiden i Kosovo.
En dag lå det noen skjema fra Forsvaret i postkassen – det var en formell kartlegging av hvordan de som hadde vært på utenrikstjeneste hadde det i etterkant. Da dukket det opp et dilemma for Steinar. Skulle han for første gang være ærlig med seg selv, eller skulle han fortsette å ha på seg masken som skjulte hvordan han egentlig hadde det? Steinar valgte åpenheten. Økt alkoholinntak. Depresjoner. Bekymringer. Ensomhet. Det tok ikke lang tid før Forsvaret tok kontakt – de ville ha en prat med han. De holdt til i Oslo. Steinar kartla alle offentlige toalett på veien fra Horten til Oslo, og kjørte på natten for å unngå trafikk. Noen måneder etterpå kom beviset
«Steinar erklæres tjenesteudyktig – lykke til videre!».
Endelig var det flere enn han selv som bekreftet at han slet. Han ble trodd. Da først følte han seg tatt på alvor. Ballen rullet videre og han fikk oppfølging av DPS. Etter en periode ble han erklært for frisk til å fortsette der. Det utviklet seg til en selvdreven prosess, hvor han han brukte alle teknikkene han lærte i forsvaret. Angsten er ikke borte, den er der alltid. Men den henger bare etter han nå, istedenfor at han skyver den foran seg hele tiden.
-Nå setter jeg det veldig på spissen her, men innad blant veteranene kan det nesten føles ut som et hierarki over hvem som har det verst i etterkant av operasjonene. Er du en skadd veteran med fysiske arr, har det en høyere annerkjennelse enn de som sliter psykisk. Først anerkjennes det fysiske, deretter PSTD og så har du resten med mentale utfordringer. Videre gir det mer status hvis du har vært i direkte strid. I mitt tilfelle har jeg ikke slitt på grunn av strid, har fysisk arr eller har PTSD.
Den dag i dag jobber han som universitetslektor Universitetet i Sørøst-Norge, og underviser i barnevern og vernepleie. I tillegg er han internasjonal koordinator, hvor han ironisk nok reiser rundt i hele verden. Jobben er tilrettelagt fordi han er åpen om utfordringene.
DEN STEREOTYPISKE SOLDATEN
Generelt sett kan en stereotypisk fremstilt soldat ofte bli portrettert som en tøff, maskulin og disiplinert person med høy fysisk og mental styrke. Ofte blir de portrettert som en homogen gruppe uten individuelle forskjeller eller unike egenskaper – sånn er det absolutt ikke. Dessverre bidrar dette til å skape uriktige oppfatninger om soldater og militæret. I virkeligheten er soldater og mangfoldig gruppe mennesker med ulike bakgrunner, opplevelser og personlige egenskaper.
– Jeg tenker at man fint kan gjøre begge deler, og er helt nødvendig at man samtidig som man skal ha en mentalitet der man “tåler alt”, må ha en verktøykasse til å snakke om at det er vanskelig mentalt. Og den verktøykassa må være vesentlig bredere enn “bli med på byen og ta deg noen pils”. At man kan snakke om hvor vanskelig det kan være å skulle både ha en machokultur, samtidig som vi er mennesker som kjenner på motstridende krav, ønsker og behov.
-Mye har endret seg i forsvaret de siste årene, og mine egne opplevelser var nok i en brytningstid når det kom til større fokus på oppfølging av den mentale helsen til også de som ikke hadde vært i direkte kampsituasjoner.
Hver veteran fra internasjonale operasjoner har en unik opplevelse og kan møte forskjellige utfordringer etter militærtjenesten. Det viktigste er å tilby annerkjennelse, ivaretakelse og ressurser for å hjelpe veteraner å håndtere disse utfordringene.
