Jeg våkner med et rykk. Hva var den lyden? Det er som om noen prøver å sparke inn døren min. Jeg famler etter lysbryteren, men den er ikke der den pleier å være. Hvor er den? Og hvor er jeg?
Dette er et innlegg skrevet av Aslak Hartberg – mange forbinder han med bandet Klovner I kamp, der han var vokalist, tekstforfatter og produsent. I likhet med mange andre av oss har han periodevis hatt det vanskelig – han har vært åpen om det og kjempet seg tilbake fra angstutfordringer. Nå ønsker han å gjøre livsmestring tilgjengelig for alle. Sjekk ut nettsiden hans PANIKK.
Det hadde vært en travel høst. Jeg hadde vært på Norgesturne med Klovner i kamp, i Beneluxlandene med Shining, i Frankrike og Spania med Bugge Wesseltoft og mellom det hele hadde jeg dyttet inn en ferie i Thailand og Malaysia.
Nå befant jeg meg i Shanghai med Shining, og jeg hadde mistrivdes fra dag en. Restauranten vi skulle spise alle måltidene serverte kalde, hårete kyllinger og jeg orket ikke spise noen ting. Den første kvelden prøvde vi å få opp stemningen ved å drikke oss fra sans og samling. Den påfølgende fyllesyken og det vedvarende jet-laget, de stappfulle gatene med innpåslitne selgere som halte og dro i oss, den vanvittige trafikken og den slitsomme kinesiske bookingagenten, gjorde dag to til et lite helvete. I det – engang så luksuriøse – nå forsofne hotellet, lå rommet mitt helt innerst i gangen i fjerde etasje. Det luktet merkelig i gangen, det luktet merkelig på rommet, og jeg lå lenge våken og ønsket meg hjem før jeg endelig falt inn i en grunn, urolig søvn.
Jeg reiste meg brått opp og skjønte med det samme at noe var galt. Det var som om rommet svingte på seg. Som om jeg befant meg i en drøm og ikke klarte å våkne. Hjertet banket som jeg hadde løpt maraton og kroppen føltes klam og fremmed. Jeg husker jeg tenkte: Nå har jeg blitt gal. Nå rabler det for meg.
Jeg virret ut i gangen, men det var ingen mennesker der. Hvor kom ulydene fra? Jeg la øret inn til nabodøren. og hørte noen romlelyder. Det var rommet til trommeslageren vår. Jeg tenkte meg ikke om, bare rev i dørklinken og hamret på døren. En forvirret trommeslager slapp meg inn, og jeg skjønte med det samme hvor lydene kom fra. Rommet hans hadde et skap halvveis inn i veggen mot rommet mitt, og den vanligvis så bedagelige og late kompisen min hadde i et sjeldent forsøk på å være sivilisert forsøkt å henge opp klærne sine i hengskapet hvor han hadde fomlet litt og romstert slik at det vegg i vegg hørtes ut som et monster.
Men selv om jeg nå forsto at monsteret bare var en trivelig fyr fra Vestlandet, var jeg alt for oppskjørtet til å gå å legge meg. Hele kroppen min skalv, magen snørte seg sammen og jeg følte meg som verdens minste og reddeste gutt. Med pipete stemme spurte jeg om jeg kunne sove inn oss ham. Jeg har vel sjelden sett en så forundret trommeslager før, for der sto jeg, den tøffe Oslo-rapperen, i boksershorts og tryglet om hjelp som en baby.
Det ble noen vonde uker. Allerede dagen etter skulle vi ta toget 38 timer opp til Harbin, helt opp ved grensen til Russland. Der var det 20 minusgrader og tristere enn i Sibir. Jeg bestemte meg for å kutte ut drikkingen til jeg var tilbake i Norge, og levde på kjeks og pølse som jeg hadde fått tak i i en butikk der de førte vestlige varer.
TILBAKE I NORGE
Da jeg endelig var tilbake i Norge skulle jeg spille på Kampen-jazz med bla Jon Eberson. Jeg hadde gledet meg stort til å komme hjem og spille for kjente og kjære i vårt trygge land. Så lykkelig var jeg, at jeg drakk meg fullstendig fra forstanden etter konserten og våknet ikke før langt utpå neste dag. Det hadde allerede begynt å skumre og jeg lagde meg en kaffe og ruslet rundt i leiligheten da den forferdelig angsten plutselig rammet meg for fullt igjen. Men hva var dette? Nå var jeg jo i Norge. Her skulle jeg i hvert fall være trygg?
Det ble en kjip vinter. Det var ikke ofte jeg fikk angstanfall, men uroen og bekymringen for at det skulle skje lå og kvernet som en møllestein i magen hele tiden. Jeg vurderte helt seriøst å slutte med å dra på turne, holdt meg mer og mer hjemme og unngikk å oppsøke situasjoner der jeg ikke hadde full kontroll.
Våren kom og min daværende samboer forslo flere forskjellige sommerferieplaner. Jeg var skeptisk til alt som hadde med fly og utlandet å gjøre, og fikk trumfet igjennom at vi bare skulle dra på sykkeltur til Danmark. Det hadde jeg vært mange ganger før, og minnene derfra hadde alltid vært ubekymret glede.
Denne gangen var det imidlertid en bekymret bassist som syklet av gårde med telt, proviant og sovepose. De hyggelige gårdene man kunne overnatte på, som jeg husket fra tidligere turer, lå mer øde og var mindre pene enn jeg kunne erindre. Den ubekymrede gleden ved å oppdage nye steder og møte nye mennesker var byttet ut med bekymring og hjemlengsel. Det var som det lå et slør over verden som ikke hadde vært der før, og som formørket sansene mine.
Jeg har aldri vært noe glad i høyder, og da vi syklet over den store broen utenfor Odense for å finne en campingplass, var det som noen stakk en kniv i magen min og vrei den rundt. Flere titalls meter nedenfor blinket sjøen skarpt i sollyset, og det som for de fleste andre sannsynligvis fremsto som en nydelig utsikt, var for meg et skremmende syn.
Morgen etter punkterte jeg sykkelen min med vilje for å slippe å sykle over broen igjen. I stedet tok vi taxi til Odense sentrum og gikk rundt blant turistene. Det var en nydelig dag
og solen skinte fra en veldig himmel. Vi handlet, spiste is, drakk kaffe på fortauskafè, men plutselig, helt ut av det blå, skjedde det igjen. Angsten skylte over meg som en bøtte iskaldt vann. Jeg reiste meg fra kafèstolen og vaklet ut på torget. Rundt omkring gikk glade turister, gatemusikantene spilte og alle var glade. Jeg knakk sammen, knelte foran fontenen og hulket av angst.
Jeg brukte altfor lang tid på å søke hjelp. Selvfølgelig gjorde jeg det. Gutter er kanskje sånn skrudd sammen at vi skal fikse alt selv. Men når jeg nå skriver ned denne historien ti år senere virker det som det aldri har skjedd. Jeg blir ikke skremt av minnene. For nå vet jeg at jeg ikke var gal. Nå vet jeg hvorfor det skjedde. Jeg vet hvorfor mennesker får angst. Jeg vet hva det skyldes, at det er ufarlig og at man kan bli kvitt det.
For meg holdt det med en eneste time hos min psykiater. Alt han gjorde var faktisk å forklare meg det du nå kan lese på disse sidene. Noen bruker kanskje et par behandlingstimer, men i bunn og grunn handler det om å bli forklart og forstå den informasjonen du finner her. Forstå årsakene, og se løsningene. Da skjønner du at angst ikke er noe du behøver å leve med.
Jeg har ikke hatt panikkangst siden første gang jeg var hos Rolf Hessø. Det gjør at bekymringsangsten også forsvant, og etter hvert var det som om sløret jeg hadde hatt over hodet ble borte. Nå nyter jeg livet i fulle drag, og kjenner jeg symptomene komme, vet jeg at jeg kan stoppe dem ved å gjøre øvelsene som står beskrevet videre i dette innlegget.
Aslak har skrevet to bøker om frykt og panikkangst – i håp om at de som leser dem kan utvide sin egen verktøykasse og takle sine egne frykter og engstelser på en gunstig måte.
ØVELSESBANK
Disse øvelsene kan du gjøre om du kjenner at panikken kommer. Du kan også prøve å fremprovosere panikkfølelsen (hyperventiler med vilje, eller snurr rundt til du blir svimmel), og så stoppe den med øvelsene.
1) Puste i pose:
Har du sett amerikanere på film som puster i en liten pose når de er redde? Eller har du lurt på hvorfor flyvertinnene i blant får livredde passasjerer til å puste i “spyposen” .
Før trodde jeg det var et billig triks for å få “pasienten” til å tenke på noe annet. Men etter å ha lært om panikkangsten skjønner vi grunnen:
Ved å puste inn og ut i en liten pose i 15-25 sekunder vil du puste inn igjen det meste av den karbondioksydet du har pustet ut. Så lenge du puster i pose, vil nivået av karbondioksyd i blodet øke. NB, posen bør ikke være for stor.
For meg personlig er dette den teknikken som fungerer best for å stoppe panikksymptomene.
Men det er ikke bestandig det passer seg å dra frem en pose og gjemme ansiktet i den. Hvis man f.eks sitter i et møte på jobben, kan jo det være føles litt upassende.
Her er to andre teknikker som fungerer fint:
2) Puste i firkant
Dette er en teknikk der du skal forsøke å endre pustefrekvensen og få kontroll over åndedrettet.
Se for deg en firkant. Eventuelt fest blikket på et vindu eller et bilde eller lignende.
- Pust rolig ut mens du lar øynene følge den ene siden på firkanten i ca tre sekunder.
- Hold pusten i tre sekunder mens blikket glir langs neste side på firkanten.
- Pust rolig inn tre sekunder langs neste side.
- Hold pusten fire sekunder, la blikket følge den siste siden til du er der du startet.
Hvis du har en klokke med sekundviser kan du evnt bare ta tiden. Pust ut 3 sek, hold pusten 3 sek, pust inn 3 sek, hold pusten 3 sek.
NB. Når det er tid for å puste inn eller ut, pass på at du ikke overdriver. Rolig inn. Rolig ut.
Snart vil ballansen mellom oksygen og Co2 ballanseres, og panikkfølelsen vil avta.
3) Hold pusten.
Den siste teknikken er meget enkel. Men også veldig effektiv. Den krever bare litt selvkontroll. Når man er oppjaget og redd, er det, som vi har lest, lett å føle at man får for lite luft. Derfor kan det virke mot sin hensikt å holde pusten. Det er imidlertid en fin måte å stabilisere oksygen/Co2 mengden på.
Hold pusten i 15 sekunder. For så å pust rolig igjen. Kan gjentas et par ganger om effekten uteblir.
Meningen er selvfølgelig ikke at du skal gå rundt å puste i en pose resten av livet. Kunnskapen og forståelsen er det som skal gi deg tryggheten du trenger. Men i en spesielt stresset situasjon kan øvelsene være greie å ha, siden de effektivt stopper følelsen av panikk.
Målet er at kunnskapen du nå har tilegnet deg skal gi deg en trygghet som hindrer panikkangsten i å komme. Nå vet du jo hvorfor det skjer, og at det ikke er farlig.
Iblant kan man likevel kjenne at panikken kommer. Da er det fint å vite at er det lett å stanse den. Som vi nå har lært vil en stabilisering av forholdet mellom Oksygen og CO2 i blodet stoppe kamp/flukt-reaksjonen.
