MMA-fightere er ikke bare idrettsutøvere i verdensklasse, men noen av de tøffeste menneskene på planeten utad. De trener i månedsvis, skjerper ferdighetene sine og forbereder kroppen for ubevæpnet kamp mot likeverdige motstandere.
Det er imidlertid ikke bare kroppen deres som får gjennomgå, den mentale helsen blir konstant satt på prøve også.
En av de mest kjente norske MMA-utøverne er Kenneth Bergh. 33-åringen var innenfor verdens største og beste fighterliga UFC for en periode. Han fikk en kamp på kort varsel under pandemien og måtte bo i karantene hele veien frem til fighten. Vekten måtte kuttes, han spiste ikke, ble syk og legene valgte å avlyse kampen på grunn av helsemessige årsaker.
Det er få utøvere i verden som har hatt mer uflaks enn han, derfor står han med «kun» ti profesjonelle kamper i karrieren. Gjentatte skader og motstandere som har trukket seg har vært som en forbannelse over han i løpet av karrieren.
Det har naturligvis vært frustrerende, men det aller verste har vært avlysningene i siste liten av motstandere som trekker seg med skader og liknende. Det koster å gjennomføre en full oppkjøring uten å få uttelling. Og etter hvert kan man ende opp med å gå inn i en kamp med litt mindre innsats enn ønskelig, nettopp fordi man usikker på om fighten blir noe av. Tidligere i karrieren tok jeg det som erfaring. Jeg lærte mer av hver oppkjøring og tålte fint avlysninger, men senere følte jeg at det stjal tiden min i toppform. Hver avlysning kostet mer.
Likevel forklarte Kenneth at motivasjon alltid har vært der – uavhengig av form. Han har alltid vært motivert av å se hvor langt han kan nå. Sånn har det vært hele karrieren. Det at han kunne leve fritt, godt og bli rik på opplevelser har også gjort det enklere å mobilisere overskudd og motivasjon inn mot en knallhard treningshverdag. Kenneth ble trigget og motivert av å møte jevnbyrdige motstandere til kamp, og virkelig teste om treningen og forberedelsene han hadde lagt ned ga resultater.
Mange har spurt om han er redd før han går inn i oktogonen. Han forklarte at frykten man føler før og under en fight, ikke kan sammenlignes med den vanlige frykten man opplever i skumle situasjoner. I toppidrett, og spesielt kampsport, handler frykten i hovedsak om å ikke leve opp til potensialet sitt.
Det verste er frykten for å ikke evne å gjøre sitt beste når det virkelig gjelder. Noe som igjen bidrar til at man ikke tar det neste steget. Før og under fighter blander frykten seg med en følelse av å være uovervinnelig. Man føler seg vanligvis utrolig bra etter en lang og intens oppkjøringsperiode.
Toppidrettslivet til Kenneth Bergh kan sies å ha vært preget av motgang. Livet har vært minst like brutalt utenfor oktogonen.
Kenneth vokste opp på Holmlia med mor og to brødre. Familien på fire flyttet til Manglerud. Etter hvert flyttet datteren til hans bror inn sammen med dem også, og fungerte omtrent som en lillesøster for Kenneth og hans bror Richard. Oppveksten ble av Kenneth beskrevet som «ikke helt normal» – men det var nettopp det han har satt pris på sett i etterkant. Moren var periodevis syk og hun var alene med barna. De hadde heller ikke god økonomi. Dette bidro til at Kenneth og søsknene tidlig lærte at de måtte ta ansvar; de vasket, ryddet, handlet og tok hånd om hverandre. Selv om moren og faren til Kenneth ikke bodde sammen, fortalte han om et veldig godt forhold til sistnevnte også:
Jeg har et veldig godt forhold til faren min. Det har vært min største støttespiller oppgjennom og han er en utrolig god far.
Når Kenneth var ungdom, opplevde han den ene tragedien etter den andre. Eldstebroren fant på mye greier, og var mye inn og ut av fengsel. Han var også tungt narkoman. Storebroren var som storebrødre flest – et forbilde for de yngre søsknene. Kenneth så også opp til sin storebror, men etter hvert som rusen og gatelivet overtok, preget det også de familiære relasjonene. Storebroren så etter hvert ut som en helt annen, noe Kenneth la mer og mer merke til etter utallige besøk i fengsel.
Utfallet av tidlig nærkontakt med rus har bidratt til at jeg aldri har følt et behov eller et ønske om å prøve noe lignende. Den rusen jeg behøver opplever jeg gjennom idretten. Jeg ønsket tidlig å leve et annet liv enn broren min. Et selvstendig og ansvarlig liv, noe jeg har dratt god nytte av.
Når Kenneth var 15-16 år gammel opplevde han alle brødres mareritt – hans eldste bror ble drept. Og noen år senere døde også moren hans og besteforeldrene. Dette var naturligvis en tung periode i Kenneths liv. Likevel forklarer han nå at det å håndtere disse tragiske hendelsene har gitt han noen verktøy; evnen til å reflektere, håndtere og etter hvert akseptere tragiske hendelser. Hendelsene kunne ikke gjøres om, og dermed forsøkte han heller å glede seg over de fine minnene og tiden han hadde med mennesker han var veldig glad i. Kroppen hans er full av tatoveringer – to av dem er ekstra spesielle og er der for å hedre hans avdøde bror og mor.
Den dag i dag bærer jeg ikke på en stor sorg, men er heller takknemlig for det livet jeg har hatt og de fine stundene jeg har hatt med mine aller nærmeste.
I ettertid ble jeg veldig opptatt av og bevisst på at denne delen av «min historie» ikke skulle definere meg som person. Tidlig i fighterkarrieren fokuserte jeg ingenting på denne delen av meg. Jeg ville skille privatperson og idrettsutøveren. Jeg pratet kun med mine nærmeste om det. Jeg er utrolig stolt av min nærmeste familie. I senere tid bestemte jeg meg for å være mer åpen for å hedre deres minne.
Jeg mener det viktigste for den mentale helsen er å ta eierskap til egen historie og situasjon – på godt og vondt. Man kan fint snakke om vanskelige periode i livet uten at det trenger å definere hele livet man har hatt. Definerende punkter i et livsløp er en del av deg, men ikke alt. Du er du og man kan skape sin helt egen historie på egenhånd!
