Året er 2011. Marius våkner etter 11 dager i koma. Han har arr etter 20 knivstikk, mange av dem dødelige, og er en kamerat fattigere. Marius Løken overlevde det som ble kalt Halloween-drapet, lørdag 29.oktober 2011. Kompisen Andreas ble drept. Gjerningsmannen var deres felles kamerat og Marius sin samboer. I etterkant av hendelsen fikk gjerningsmannen påvist diagnosen akutt schizofrenilignende psykose.
Marius hadde vært ute på byen en lørdag og hadde nylig kommet hjem. En annen kompis, Andreas, kommer innom for å hente verdisakene sine som han hadde lagt igjen i leiligheten. Samboeren til Marius kommer plutselig stormende inn på soverommet med en kniv. Andreas blir angrepet. Marius tenkte først at dette er en veldig dårlig spøk i forbindelse med Halloween.
Etter hvert skjønner Marius at dette er alvor. Han forsøker å angripe gjerningsmannen for å beskytte Andreas. Knivstikkene fra gjerningspersonen hagler inn. En nabo hører bråket og kommer ned. Marius kommer seg ut på gata og slenger seg inn i taxi som står og venter i lyskrysset. «Hjelp meg. Jeg dør.» sier han og besvimer.
Vi var en typisk vennegjeng, en bygdevennegjeng. Det var et bredt spekter av personligheter, og de var som en andre familie.» En slik vennegjeng har de fleste av oss, og det er kanskje det som gjør hendelsen så sjokkerende. «Denne gjengen har jeg stort sett kjent hele livet, og kjenner familiene til alle. Når en blir angrepet, føles det som hele flokken har blitt angrepet.
11 dager senere våknet Marius på Ullevål sykehus. Der får han den brutale beskjeden om at kameraten Andreas ikke overlevde angrepet. På telefonen var det minst 400 beskjeder fra kjente og kjære – samt nysgjerrige journalister. Enkelte av det frekkere slaget som henvendte seg, ville presse Marius til å uttale seg:
«Det kommer en sak enten du uttaler deg eller ikke».
Mediene skrev side opp og side ned om saken. En person var blitt drept – for Marius var dette en god kamerat. Det haglet med spekulasjoner, og Marius husket minimalt. Rullgardinen går ned. Marius følte at han ikke hadde eierskap til historien, selv om det var han som hadde opplevd det brutale angrepet den natten. Politiet gir han munnkurv. Han får ikke lov å snakke om hendelsen før rettsakene er over.
“Media kom ut med mye feilinformasjon. Vi var rett og slett tre helt normale ungdommer, som flyttet til Oslo for skole, sosialt og et nytt kapittel. Men media spekulerte rundt alt mulig og mange historie var oppspinn, det var ikke noe fakta-sjekk inne i bildet. Samtidig er det en konkurranse mediehusene imellom, der det handlet om å være først ute med ting. Det var et stort publiseringsbehov, og venner jeg ikke visste jeg hadde begynte å uttale seg. Ingen av oss hadde noe trening i hvordan å håndtere media og den oppmerksomheten.”
Clickbait var en greie allerede da. For å få riktighet i ting tok Marius selv kontakt med lokalavisen sin, Hallingdølen. «Journalisten hadde tidligere vært læreren min, og når vi satte oss ned og så hverandre i øynene og jeg fortalte min historie, visste jeg det kom til å bli riktig» forteller Marius. På denne måten kunne han også ta eierskap over historien. «Det handlet mye om å forsvare vennegjengens ære. Vi var en helt vanlig kompisgjeng, ikke en gjeng som hadde dratt til Oslo for å ruse oss og finne på tull».
Videre forteller Marius:
Jeg blåste litt i hva hele Norge syntes, jeg var mer opptatt av bygdepraten, venner, kjente og naboer. Derfor ble det viktig for meg å gå til den kilden.
Det var første gang siden hendelsen Marius stod frem med navn og bilde, snaut to måneder etter hendelsen.
Hvordan håndterer man noe sånt?
I begynnelsen klarte ikke Marius å håndtere følelsene.
«Dette var min første store krise. Mange møter på en krise en gang i livet, noen i barndommen, noen i voksen alder, men den kommer. Når den kommer, sliter du med identiteten din. Med mindre du har vært gjennom noen sånne kriser før, har du ingen verktøy å håndtere de med.» Det eneste verktøyet Marius hadde var å gråte. Han hadde mye sinne og frustrasjon inne i seg. Han fikk ikke lettet på trykket eller sluppet ut frustrasjonen, fordi han lå tilkoblet en respirator. Han ble bare liggende og fordøye inntrykk. Men noe av det verste for han var tillitsbruddet.
«Jeg var veldig redd i starten, også på sykehuset. Jeg spurte meg selv hvem som ville meg vondt, selv når det gjaldt sykepleierne». Det er problematisk når sykepleierne er de som passer på at du holdes i livet når du er koblet til ulike maskiner.
Tiden etter ble vanskelig. Han følte seg ofte alene og ensom, selv om han var omgitt at mennesker han var glad i. Marius følte ikke at noen forstod hva som hadde skjedd, og ville heller ikke plage andre med sine utfordringer. Han var vant til å være klassens klovn, og det ble løsningen for han. Han satte opp en vegg og bare drev stand-up på dagtid, som han selv kaller det. På denne måten tok han alvoret ut av situasjoner der de rundt han ikke visste hva de skulle si eller gjøre. På kveldene og nettene derimot, når det var ensomt, gråt han.
Veien tilbake
Heldigvis fikk Marius god hjelp. Det var Lars Weisæth, som blant annet er professor i katastrofepsykiatri, som fikk Marius på riktig spor. De jobbet tett sammen, og han understreker hvor viktig Weisæth har vært i prosessen for å bearbeide den traumatiske hendelsen. Tilliten som Marius slet med ovenfor alle nå, kom til å ta lang tid å gjenoppbygge, hvis den i det hele tatt kunne bli det. Marius kunne enten prøve å glemme det som hadde skjedd og fortrenge det, eller ta eierskap over det. Tyngden av ekspertise han hadde rundt seg, gjorde at disse avgjørelsene ble tatt for han. Han er takknemlig for det.
Det ble litt fake it until you make it. Jeg måtte akseptere hva som hadde skjedd, og stå i det. Jeg måtte bare bestemme meg for å ha tillitt, hvis ikke kom det til å ødelegge glede, vennskap og relasjoner.
Dette ble starten på veien tilbake. Alle må jobbe på forskjellige måter for å bearbeide en krise. For Marius var det å kalle en spade for en spade, og bli snakket litt hardt til noe han var vant til. Derfor fungerte denne direkte typen tilnærming også for han i bearbeidingsprosessen etter hendelsen. Veien var naturligvis lang og tøff. Likevel var det én ting som skulle bli avgjørende for han: Tilgivelse.
Tilgivelse er den siste byggesteinen som må på plass for å komme gjennom traume.
Det ble ikke enkelt for Marius å tilgi. «Det er legitimt å kjenne på et glødende hat. Om og når man kjenner på det, eller om det er riktig eller ikke, er opp til hver enkelt. Å tilgi er tross alt en egoistisk avgjørelse: Det er deg det er viktig for. Grunnen til at jeg tilga, var ikke for å få empati eller «se på meg så snill jeg er», men for at jeg skal ha det bra med meg selv.»
Valget om tilgivelse kom for alvor under rettsaken. Marius fikk valget der og da, og tok valget om å tilgi. Han forteller hvor sårt det var der og da, og at han også mistet noen venner. Men han rev av plasteret, han gjorde det på impuls der han stod.
«Når du kjenner bitterheten slippe taket, føler du deg fri».
Marius i dag
12 år har nå gått. Marius har tatt eierskap til historien og erfaringene han har gjort seg i etterkant. Han har holdt over 700 foredrag over hele Norge og skrevet bok om alt fra angst, spiseforstyrrelser og bipolare lidelser til andre temaer knyttet til psykisk helse. Han har lært enormt mye på denne reisen.
En av tingene han gir oss med på veien er:
«Motgang er individuelt».
Alle reagerer ulikt på traumer og kriser. Det fins ingen fasit på hvordan mennesker takler slik motgang, ei heller på hvor lang tid det tar å bearbeide. Videre må alle bearbeide ting på sin måte.
Også det å ta opp ting tidlig eller når de skjer, er noe Marius understreker som viktig. Enten det er en kommentar i barndommen eller en smell i ungdomsårene, er det viktig å ta tak i problemet når det oppstår.
Marius dedikerer livet sitt til noe som er større enn seg selv nå. Med sin historie rører han mennesker, motiverer de med tunge skjebner og gir håp. Vi er utrolig takknemlig for praten og det han gjør nå – takk Marius!
