TROND – SAMLIVSBRUDD OG PSYKISK HELSEVERN.

Det er april 2015.

Livet går til helvete. Jeg er da 42 år gammel.

Jeg har på daværende tidspunkt fått beskjed fra dama at hun ikke ønsker å være sammen med meg lengre. 

Der og da tror jeg at det er bruddet som gjør at “lyset slukker” innvendig. Følelsen av bitterhet.

Vi har bare vært sammen i ett år. Men det året var et år som inneholdt alt av lidenskap og kjærlighet. Trodde jeg. 

Jeg børster bitterheten av skuldrene og fortsetter livet mitt. Men livet mitt har egentlig stoppa opp. Jeg eksisterer bare. Jeg går på jobb som vanlig. Og hobbyen min som fotballdommer må gjennomføres. Det er jobb og fotball som holder meg fysisk på beina. Psykisk har jeg ramla ned for lenge siden.

Det var ikke bruddet sin skyld at livet gikk til helvete. Det var de 42 årene før bruddet som slo meg rett i gulvet. En real knockout fra selve livet. 42 år med dritt. En oppvekst der jeg fikk innprentet at jeg aldri kom til å bli noe. Der fysisk og psykisk juling var på menyen stadig vekk.

Jeg var 14 år gammel da jeg fikk vite hvem min biologiske far var. Hadde aldri kontakt med han, men i 1997 fikk jeg en telefon fra ei som sa hun var min søster som kunne fortelle at han hadde dødd. Jeg skal ikke gå så dypt inn i den familiære historien siden enkelte kan synes at jeg utleverer for mye. I oppveksten leita jeg hele tia etter oppmerksomhet og identitet. Ville bli sett. Jeg ble aldri det.

Løsningen på det var å få oppmerksomhet negativt. Stjal småpenger hjemme, litt nasking på butikker, sa ting jeg ikke burde. Gjorde sikkert mer rare greier også. Alt for å bli sett. Selv om det var med negative øyne.

Jeg var også med på noen innbrudd, biltyveri og andre ting jeg ville ha vært foruten.

Tidlig på 90-tallet havna jeg i en gjeng som ikke var mors beste barn. Noen begynte å utforske ulike rusmidler. Heldigvis beit ikke narkotika på meg. Jeg hadde den beste rusen med alkohol, men den førte også aggresjon med seg. I 1995 måtte jeg et par måneder i fengsel for å ha slåss i overkant mye og måtte ta følgene av det.

Den tiden hadde jeg et ben i et dårlig miljø og det andre i fotballmiljøet. Tenk det da. Det ene dagen banket jeg opp folk. Den andre dagen var jeg fotballdommer og skulle håndheve regelboka, Det er helt merkelig å tenke tilbake på, men fotballen var nok med på å holde meg på matta. Etter fengselsoppholdet måtte jeg vurdere veien videre.

Jeg fikk meg jobb. Har faktisk ikke gått uten jobb i min yrkesaktive karriere. I 1998 ble jeg pappa. Et nytt kapittel i livet. Livet med fest og dårlige miljøer var over. Med tiden blir papparollen min viktigste rolle. Da hun var 9 år gammel, blir det jeg som tar foreldreansvaret. Hun blir boende fast hos meg.

Etterhver som årene går tar jeg noen dårlige valg økonomisk. Kredittkort og forbrukslån ble for fristende for en mann som slet med få endene til å møtes i hverdagen. Av alle dårlige valg jeg har tatt, er disse de dårligste. Hadde jeg visst følgene av dette hadde jeg aldri brukt penger som “ikke var mine”. Penger som gikk til ting jeg egentlig ikke trengte å bruke penger på. Men fristelsene var store og jeg var svak nok til å ta dårlige valg.

Jeg er snart 50. Og sliter enda med valg jeg gjorde da jeg var rundt 30. 

Økonomi er muligens det som har ødelagt selvfølelsen, skapt mye skam og trykket meg ned i voksen alder. Sammen med stemmen fra fortiden. “Trond – deg blir det aldri noe av” 

Når man hører noe mange nok ganger så tror man på det til slutt. Jeg kommer aldri til å bli bra nok uansett hva jeg gjør.

I 2015 raknet alt jeg sto ovenfor et viktig valg; skal jeg leve eller skal jeg dø? Tanken om døden er god og befriende. Dør jeg så slipper jeg å deale med livet lengre. Tenk dere det da. At tanken om døden var mye bedre enn tanken om å leve. 

Ingen visste noe. Jeg gikk på jobb og jeg dømte fotball. De to holdepunktene var min trygge havn. Her var jeg god nok. Jeg var og er en god selger. Og som dommer var jeg høvelig god.

Greien var at når arbeidsdagen var over eller kampen var over – da var det mørkt. Mørkt i sjela. Og døden kom til tankene. Og angsten. Som en ganske så sosial og omgjengelig mann, ble jeg redd folk. Irrasjonelle tanker kom. Det å hente posten eller gå ut med søpla ble vanskelig. Jeg måtte vente til det var mørkt ute. Naboene sto jo sikkert å observerte meg bak gardina. Dette var tanker jeg hadde. Hodet ble helt forvridd. 

Mann 40+. Med en stolthet som ingen kan rikke. Psyk, Men ingen får vite det. Jeg skal klare det her selv. Helt til jeg virkelig tok mot til meg. Den dagen satt jeg med telefonen i hånda. Telefonnummeret til legekontoret var tastet inn. Jeg gråt. Kroppen rista. Jeg kasta opp. 

“Hei. Det er legekontoret”

“Jeg trenger å snakke med legen min”

“Ja vel. Hva gjelder det?”

“Det er noe psykisk” fikk jeg sagt. Skjelven i stemmen. Livredd.

“Du får time om 3 uker”.

Takk for det.

Der og da skjedde det noe i meg. Fy faen. Jeg klarte det. I ettertid tenker jeg at akkurat det minuttet på telefonen var det viktigste jeg noen gang har gjort for meg selv.

Jeg klarte å puste igjen. Selv om den sosiale angsten ble sterkere, klarte jeg å tenke litt klarere. For jeg måtte forberede det jeg skulle si til legen. Dere vet. Mann 40+. Som aldri går til legen. Jeg hadde aldri vært alvorlig syk. Kjente ikke legen min så godt.

Legetimen kommer. I 3 uker har jeg gruet meg men også sett fram til å lette på sløret. 

Og det klarte jeg. På det kvarteret legetimen var, fortalte jeg så mye at han sendte meg til akutt ambulanseteam på DPS. Dere vet – de som skal forhindre at jeg tok mitt eget liv. For jeg var nok nære på å gjøre det. To ganger var jeg hos de. Livreddende. Trygt. De ville hjelpe meg. Jeg ble sett og hørt. Kanskje første gang i livet jeg hadde blitt sett på ordentlig, hvor jeg synliggjorde mine utfordringer.

Så kommer utfordringene helsevesenet står i. Ventetider. Det her var i 2015. 4 måneder tok det før jeg fikk videre hjelp. Helt horribelt. At man må vente. 

Til sammenligning – en jeg kjenner brekte foten i den tiden. Det tok en times tid før han hadde gips på foten og hjelpa var der med en gang.

I dag. I 2023 er ventetiden doblet, om ikke triplet. Selvmordstallene øker. Menn 40+ er alltid øverst på statistikkene. 

Psykiatrien bygges ned isteden for å rustes opp. Flere fortvilte mennesker. Flere sykemeldinger. Skilsmisser. Økonomiske problemer. Ventelistene øker. Helsepersonell slutter da de ikke klarer å stå i jobben. 

Noe må gjøres. Og det nå.

Da jeg, etter å ha stått på venteliste i mine 4 måneder, fikk komme på DPS tok jeg muligheten med begge hendene. 

Det ble 2 år der. Med ukentlige samtaler med en klinisk sosionom i ett år. Hun reddet meg. Fra mørket. Hun stakk i meg. Hun åpnet meg. Hun presset meg. Hun fikk meg til å grave så dypt hun klarte. 

Ett år. Hver torsdag. Latter. Gråt. Respekt. Noen å stole på. 

Etter dette ble jeg anbefalt gruppeterapi. Et nytt år. Med en fantastisk gruppe. Der vi pushet hverandre. Der nye tanker ble født. Der vi snakket, drøftet, gråt. Der vi viste forståelse for hverandre.

De 2 årene takker jeg for. De ga meg så mange verktøy at jeg kunne gå videre. For fy faen, jeg har jaggu meg gått videre. For jeg har endelig blitt god nok.

Da jeg ble psyk kom det fallende en gave. Kreativitet. Jeg begynte å skrive dikt. Om livet mitt. Om tankene jeg hadde. 

Det førte til forfatterskap og bokutgivelse. Med gode tilbakemeldinger. Som igjen førte til mer åpenhet. Jeg lagde meg gruppe på Facebook der jeg deler det jeg tenker på. En dag i mai -21 fikk jeg melding fra ei som er kirketjener i en kirke her i Trondheim. Kirka inviterte meg. En gudstjeneste basert på boka mi og historien min. Jeg. I kirka. Det er helt absurd å tenke på.

En journalist hadde også fått med seg åpenheten min. Det ble til en dobbeltside i Adresseavisen hvor jeg fortalte deler av historien. Til en varm og god respons.

Så måtte jeg eksponere den sosiale angsten min. Jeg liker ikke å gjøre ting halvveis. Jeg starta et sosialt fellesskap på Facebook. Sosial sammen Trøndelag.  Med et enkelt formål. Et sosialt liv er godt for den fysiske og psykiske helsa. Jeg startet like godt det samme i alle landets fylker. Måtte jo bidra der jeg kunne.

I tillegg til dette kom en ny kreativitet. Mat. Plutselig sto jeg med slaktekniver og skjærte ned hjortelakt. Parterte og lærte mye av en god kompis. Ble en jækla god hobbykokk. Jeg ble til og med invitert av en restaurant til å være gjestekokk.

I 2018 endret jeg vei yrkesmessig. Startet som assistent i helsesektoren. Jobbet og fikk erfaring. April 2022. Fagprøve. Meget godt bestått. Nå er jeg helsefagarbeider. 

Så her er jeg. Snart 50. Kontroll i livet. Mer enn bra nok. Drømmer om å bli gjeldsfri. Det tar noen år enda. Men dette er den jeg er. På tross av livet mitt er jeg en bra mann som har tatt de mulighetene jeg fikk. 

Livet må leves. Ikke overleves.