Audun var sykepleier. Karine var student. De fant raskt tonen, ble samboere og fikk barnet Sara. Hele livet for den lille familien på tre lå foran dem.
14 måneder etter Saras første dag på denne kloden står det en prest og to politimenn på døra:
“Karine har blitt påkjørt i Oslo. Hun døde på stedet.”
Karine hadde syklet en annen rute enn vanlig, fordi hun skulle hente startnummer til Audun som skulle løpe Oslo Maraton. I et lyskryss like ved operaen ble hun påkjørt av en uoppmerksom lastebilsjåfør. Karine døde på stedet. 38 år gammel.
Audun går inn i et vakuum. Han ble helt tom følelsesmessig. Det er ikke sant. Det er som samboeren bare hadde dratt uten å komme tilbake. Han fikser ting. Henter i barnehagen. Lager middag. Typiske overlevelsesinstinkt – sorgen kom først etterpå. Og i den perioden føltes det ut som om ingenting hjalp for å få den vekk.
– Ikke distanser deg fra sorg. Tør å stå i det. Vær til stede, både fysisk og mentalt. Du kan være bærebjelken og utgjøre en viktig forskjell.
Familien hans tok ansvar og sørget for at Audun ikke var alene med lille Sara. Onkelen hans Magne, som bodde i Oslo, var hjemme hos de kvelden etter ulykken. Audun følte seg godt ivaretatt. Trygg – men maktesløs og tom.
Audun glemte å spise. Han gikk ned seks kilo i løpet av noen få uker. Hukommelsen var ikke til å stole på. Leddene verket, han trodde han hadde fått en leddsykdom. Han mistet håret, trodde han hadde kreft.
Sorg er ikke bare sorg. Det er mye mer. Sinne. Bitterhet. Forvirring. Fortvilelse. Kvalme. Rastløshet. Irritabilitet. Frykt for fremtiden. Uro. Anspenthet. Nummenhet. Ryggplager. Hodepine. Depresjon. Uro i mage- og tarmsystem. Energitap. Fysiske smerter. Konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Isolasjon. Maktesløshet. Ensomhet. Skyld. Lettelse. Likegyldighet. Latter. Angst.
Så begynte han å løpe – først bare noen titallsmeter, etterhvert mer og mer. Audun setter seg et mål: “Jeg skal løpe Ironman thriatlon i København”.
Bevegelsen og anstrengelsen fungerte først som en friplass fra sorgen for han. Etterhvert ble det mer fokus på trening. Mens han syklet sov Sara i vogna bak, når han løp var det barnevakta som fulgte med henne. Likevel understreker Audun viktigheten av profesjonell hjelp – i hans tilfelle psykolog. Han trengte et helt år før han var tilbake i full jobb igjen.
– Vi menn skal ikke tåle mer enn damene vi jobber med. Vi er kanskje fysisk sterkere, men det betyr ikke at vi er psykisk sterkere. Det er like tappende for menn å møte krevende pasienter som for kvinner. Menn har like stor nytte av å bearbeide og debrife som damer.
Det er alltid et håp om at du en dag kan få det fint igjen – men der og da ser du det ikke selv. Man må finne sin egen mening. Hva har motivert deg før? Hva har pleid å gjøre deg glad? Til tross for det forferdelige du har vært gjennom, så kan dette gi deg håp. Sett deg mål, alene eller sammen med andre. Sorg medfører mange begrensende tanker, få hjelp til å se mulighetene. Man kan klare det alene, men det er enklere sammen.
Auduns tips i en sorgprosess:
• Bevegelse. Fysisk aktivitet.
• Å sette ord på følelsene, beskrive det som skjer.
• Realitetsorientering.
• Pårørende: Jeg har mange venner, familie og kolleger. Kunne ikke vært noen av dem foruten.
• Jeg har klart å be om hjelp.
Utdrag hentet fra Auduns intervju med fagbladet Sykepleien.
