Jeg har vel vokst opp i det man kaller et dysfunksjonelt hjem. Begge foreldrene mine hadde store alkoholproblemer, og det var mye høylytt festing og ukjente mennesker som kom og gikk. Så jeg er på en måte født inn i, og oppvokst i rus.
Jeg var bare åtte år da jeg smakte alkohol. Jeg var mye redd som liten, og slet med å finne ro og sove gjennom disse festene. Så jeg tok noen slurker av tilfeldige flasker som sto rundt omkring, og oppdaget med dette at jeg i hvert fall fikk sove. Jeg ble selvsagt syk, men behovet for ro og søvn, var større enn frykten for å bli syk. Det skremmende er at jeg som åtteåring på en måte kjente igjen denne rusen, og har i voksen alder blitt fortalt at jeg fikk sprit blandet ut i melken på tåteflasken min som baby. Jeg antar at grunnen var at jeg skulle sove godt og lenge, slik at foreldrene mine kunne drikke. Tro det, den som kan.
På skolen hadde jeg det ikke så greit. Jeg var mye urolig og ukonsentrert, og skapte nok mye hodebry for lærerne. I dag ville jo skolen forsøkt å forstå årsaken til dette. Koblet inn barnevernstjeneste og BUP. Men slik var det ikke den gangen. I stedet tok skolen kontakt med foreldrene mine med et tilbud om å sende meg av gårde på «spesialskole/barnehjem». Altså, som en barne og -ungdomsinstitusjon i dag.
Og slik ble det! Jeg flyttet til denne skolen, ca fire mil hjemmefra. Jeg bodde der i to år, og ble så flyttet til en ny institusjon, kalt «guttehjem». Jeg fikk lov til å ringe hjem bare en gang i uken, og kan godt huske hvor stor angsten var for å høre hvordan det sto til der hjemme.
Etter halvannet år ved dette «guttehjemmet», flyttet jeg hjem igjen. Hjem til det samme som jeg noen år tidligere ble flyttet fra. Bare 12-13 år gammel, røyket jeg ganske mye hasj med medelever i tilsvarende situasjon som meg selv. Og vi klarte faktisk å holde dette skjult ganske lenge for andre elever og lærere på ungdomsskolen. Faktisk først da jeg hadde fylt 18 år, ble dette mere synlig for omgivelsene. Men da hadde jeg i tillegg startet med misbruk av heroin.
Årene gikk, og jeg traff en veldig fin jente. Vi giftet oss, og jeg tok meg skikkelig sammen. Jeg var rusfri i mange år, og levde som de aller fleste. Jeg jobbet, hadde bil og drev oppdrett av hund. Livet var fint. Men rusen innhentet meg igjen sakte, men sikkert, dessverre. Og dette førte selvsagt til skilsmisse. Og i dag har jeg absolutt ingen kontakt med denne jenta.
Jeg har tenkt mye på henne i etterkant. Gjort meg mange tanker om hva jeg utsatte henne for. Det må ha vært fryktelig vanskelig for henne, og hun var ubeskrivelig tålmodig i veldig lang tid. Jeg ønsker henne bare godt.
10 år har gått siden den gang. Årene har dessverre vært preget av mye skyldfølelse, skamfølelse og selvforakt. Jeg har vært sliten og lei, og har følt meg verdiløs.
Jeg har vært i flere behandlinger i løpet av årene. Har reist meg, men ramlet hver eneste gang. Og for hvert fall, har jeg gått inn i tung og vond depresjon.
For å straffe meg selv, har jeg ruset meg selv ennå hardere. Har ved flere anledninger hatt ønske om å dø, faktisk.
Men så er det et bittelite lys langt der inne i tunellen, som man allikevel klarer å strekke seg mot. En overlevelsesmekanisme, antakelig. Denne mekanismen, sammen med gode strategier jeg har lært i behandlinger, har fått meg til å aldri gi helt opp. Eller gi helt etter, kan man også si.
For jeg sitter tilbake med mye kunnskap om både meg selv og rusavhengigheten min, etter behandlingene. Så ingen av disse har vært forgjeves, virkelig ikke. Det har til sammen blitt mange brikker som har skapt et godt fundament i meg for veien videre. Og i dag er jeg sterkere enn jeg noen gang har vært, rent mentalt.
Jeg omfavner hver eneste dag, og forteller meg selv at dette er min siste behandling på institusjon. Videre behandling må jeg stå for selv. Og jeg våger nå i mye større grad å be om hjelp fra flinke folk.
Jeg har god støtte i fine mennesker rundt meg også, og det tar jeg ikke for gitt.
Jeg vil si at min reise gjennom livet, har vært en litt kronglete reise inn og ut av mental helse.
Jeg har hatt flinke hjelpere underveis. Og gjennom mye selvransakelse, sitter jeg her jeg sitter i dag. Jeg føler meg elsket og verdifull, og jeg ser så frem til et friskt liv fremover.
Sammenheng mellom rus og psykisk helse
I prinsippet kan en tenke seg 4 forklaringer på hvorfor mange som strever med rus også strever psykisk:
- Psykiske vansker fører til økt rusbruk (selvmedisinering).
- Rusavhengighet fører til psykiske vansker.
- Genetiske forhold gjør en sårbar for både psykisk lidelse og rusproblemer
- Belastninger i livet og forhold i miljøet gjør en sårbar for både psykisk lidelse og rusproblemer.
Spesielt belastninger i livet og medfødt sårbarhet spiller en betydelig rolle for utvikling av problemer, enten det er rusproblemer eller psykiske problemer.
(Utdrag fra Blå Kors)
